Min kulturopplevelse i løpet av ferien og helgen må være når jeg dro på Fritt Vilt maraton. Merkelig hvordan folk betaler for å få skremt vettet ut av en..

For meg som hadde sett den første Fritt Vilt filmen før og husket at jeg tenkte "kan den ikke bare bli ferdig.. Klarer ikke mer. Kommer til å tisse på meg", satt meg ned med jakken over meg og kjente meg nervøs før fimen startet. Spurte meg selv hvorfor jeg ville dette med meg selv.

Men er det ikke slik.. Får ett kikk av å bli skremt.

Fritt vilt handler om en vennegjeng som drar på en snowboardtur i Jotumheimen. På veien oppover fjellet har Morten Tobias, en av de tre guttene ett stygt fall og brekker foten, men ingen dektning på telefonene og mørke snart legger seg over de må de prøve å finne ly før det blir for kaldt. De er milevis fra andre mennesker, men i det fjerne kan de se et høyfjellshotell.

De kommer seg omsider dit og finner ut at dette var nedlangt for flere år siden.

Vel.. Vil ikke fortelle alle handlingen for dem som ikke har sett den, men poenget mitt er at man får en glede av å bli skremt!

Anyways.. Etter første filmen fikk vi en times pause for å hente oss inn litt.. Og så var det tid for førpremiere på Fritt Vilt 2.. Tenkte "for faen, jeg som var livredd etter første filmen som jeg i tillegg hadde sett før, hvordan skal jeg klare denne?" Filmen startet og jeg satt med jakken over hode 1/3 av filmen. Er en ettfølger, der den eneste overlevende Jannice kommer til ett lite sykehus, der hun tror hun er trygg. Helt til "fjellmannen" dukker opp igjen.

Var en kjempebra film, en film som gjorde slik at jeg ikke klarte å legge meg for å sove, måtte vekke endel venner for å snakke med meg til jeg sovnet.

USA opplevelsen min

Seinsommer'n 2007 dro jeg fra O'vakre Lofoten og ut i den store verden, nærmere bestemt US and A som Borat sier... Dro med en organisajon som heter EF, de agangerte info møte og fiksa med flybiletter, vertsfamilie osv osv.
Var kjempespent, men ikke så veldig nervøs. Fikk vertsfamilien min i februar så vi hadde skrevet e-mail og snakket i telefon og slikt helt fram til jeg dro i Juli. Dro fra trygge lille Kabelvåg og fra alle vennene mine og huset mitt på Eidet, satt meg på flyet fra Gardemoen uten å helt vite hva jeg gikk til. Reiste sammen med en annen jente, vi møttes klokken 5 om morgenen på Gardemoen, og reiste først til Frankfürt deretter til New York, på JFK airport. Å si hade til mamma og pappa var noe av det verste jeg hadde opplevd og får enda klump i halsen når jeg tenker på det.
På JFK airport sto jeg og Henriette som hun het i 2 timer i kø for å kommer oss igjennom Visa, eller Visum- kontrollen. Da vi endelig slitene og svette kom framst i køen måtte vi gi fingeravtrykk og fikk ett stempel i passet og ikke så mye som ett smil... Vi gikk for å hente bagarsjen, to små jenter med ingen ide hva vi gikk til og to store kofferter på slep.. Vi gikk gjennom to svære dører og møtte en stor, men blid mann med plakat der det sto "EF Camilla and Henriette" på. Dette var Bill, det var han som skulle kjøre oss til hotellet vi skulle overnatte på. Kulturforskjellen var allerede STOR, hvite og svarte limmoer kjørte rundt, gule skolebusser med hyperaktive skolebarn, amerikanere, svarte, hvite, store, små, fattige, rike. Alle gikk rundt i alle slags former, gule New-York taxier, nå skal det sies at vi ikke skulle bo i New York City med all den glamoren som følger med det, men i en forstat med navn Queens. Bill hjalp oss med bagarsjen, og fikk sjekket inn. La fra oss bagarjen på rommet vi skulle overnatte på, så dro vi ut for å finne oss en plass å spise. Begge var veldig trette etter å ha reis hele dagen og hatte fått jet-lag med den store tidforskjellen. Vi måtte stille klokken 6 timer tilbake og da var det pluttselig formiddag igjen..
Vi ble enige om at vi begge likte pizza, men at jeg ikke spiste røtt kjøtt, så det måtte være en plass de hadde mye å velge mellom. Bill svarte at akkurat det var ikke noe problem og kjørte oss til en pizza bar han visste om. Vi gikk inn der å så SVÆÆÆRE, og da mener jeg SVÆRE stykker med pizza, ligge der.. Gjennomsynket i fett og 3 kilo ost på. For min del ble jeg kvalm og spurte Henriette om hun ville spise der.. Vi bestemte oss for å prøve ett annet sted. Bill forklarte oss "Everything is big here in the US." Og det fant vi fort ut. Vi dro til ett Breakfast and Lunsj sted, og satte oss ned. Vi var omringet av folk som helst så at de fikk to stoler, en til hver rompeball, og fikk dobber person med sjokoladekake. Jeg bestillte en lite pizza med bare ost og kylling, Bill og Henriette bestilte cheeseburger med pomfri. Vi spiste halvparten og bare MÅTTE prøve en av de tusen kakene under disken.. Vi delte på noe sjokolade-kake lignende, jeg mener det. Det var så stort at vi delte på 1/3 av det..!
Når vi kom tilbake til rommet tror jeg begge hadde fått ett kultursjokk og bare var helt i svime.. Når vi endelig hadde skjønnt oss på dusjen og dørhåndtaket på hotellrommet og funnet ut hvordan man skulle legge seg i sengen la vi oss for å sove. Hotellrommet skulle vekke oss halv 4 neste natt for å få oss til flyplassen der vi skulle hver våres vei.